Minneord  Kristine Grøtan Jønnum

Det er med stor sorg vi nå må konstatere at vår kjære Kristine er borte.

Det er med stor sorg vi nå må konstatere at vår kjære Kristine er borte. Hun tapte kampen mot kreften etter en tid med håp og tro på at hun skulle bli frisk igjen. Kristine har vært med i Seniordans Norge i 20 år. Hun ble utdanningsleder i 2007 og har hatt mange kurs, utdanna og gleda mange danseledere. I 2018 kom Kristine inn som medlem i DMU og har gjort en helhjerta innsats. Hun var kontaktpersonen til utdanningslederne og skrev brev til dem senest i desember selv om sykdommen herja i kroppen. Hun var siste to åra med oss på styremøter på Gardermoen så langt hun kunne og klarte. Hun strakk seg langt for å være med. Smilet og gleden hun hadde da hun kom ned trappa på Gardermoen etter å ha kommet med fly fra Trondheim sitter dypt i minnet vårt. Ble det for vanskelig med fly, kom hun med bobil sammen med mannen sin Svein. Da kunne hun hvile litt undervegs. Når hun ikke fysisk kunne være med oss på styremøter, deltok hun på telefonen. Hun både fikk, og ville ha, arbeidsoppgaver på lik linje med oss andre. Vi i DMU skal ta med oss videre Kristine sin positive innstilling og alle råd og synspunkter som hun hadde, alt til det positive for dansen.

Hva gjorde ikke denne gode dama for seniordansen? Hun deltok både lokalt og regionalt, på treff og stevner i inn- og utland. I Håkonshallen under Landsstevnet på Lillehammer ledet hun dansen på sin klingende dialekt trygt og sikkert for flere hundre dansere. Likeså i sin flotte bunad på Stortorget.

Kristine har flere ganger uttrykt hvor mye seniordansen betydde for henne, og da hun ble syk fikk hun virkelig kjenne på at den var med på å holde henne oppe. Hun fikk telefoner og meldinger fra dansere med gode ord og en påminning om at hun ikke var glemt. Hun betydde mye for mange. I hele sykdomsperioden har Kristine øva på danser enten hun var hjemme eller på sykehus. Hun har lest seg opp på nytt dansemateriell og trampa takten med føttene. Senest to dager før hun sovna inn så leste hun på julekalenderdansene.

Kjære Kristine, du er borte fysisk, men ikke i minnene våre. Du har satt gode, dype spor etter deg i seniordansen og vil aldri bli glemt. Vi sørger og ville så gjerne hatt deg hos oss lengre, men slik ble det ikke. Vi tenker også på familien din som har mista deg.

Vi lyser fred over Kristine sitt minne.